Et par timers kjøretur sørover langs kysten fra Stavanger, drøye to mil før Flekkefjord, ligger mitt barndoms paradis, -Åna Sira. Idyllisk men værhardt. 

Mang en feriedag har vi tilbrakt her som små med besteforeldrene våre. Kjøpt karameller til 10 øre stk på den lille landhandleren, Krambua. Spist rykende ferske, nykokte reker og krabbe rett fra havet. Det er minner som sitter. Gode minner.

Fagert er landet du oss gav

Når jeg trasker her gatelangs i voksen alder, ser jeg alt for meg. Også hva blodslit det må ha kostet å leve her fra hånd til munn. Husene står der fremdeles, og minnene strømmer på, og stedet er minst like idyllisk ennå.

Her hvor Gustav og Berta fant hverandre og i slutten av 20-årene og gav hverandre sitt ja. Berta kom fra gård, mens Gustav Kittelsen kom fra en sjømanns familie. Her gikk de på den lille skolen sammen, og ble godt kjent.

Min mor er født og oppvokst her, og jeg husker godt fortellingene om tyskerne som ba den lille familien med 3 barn om å evakuere under krigen. Gustav ble også fisker, og levde av dette, også under krigen, til tross for miner og andre farer på sjøen. Han kjøpte senere skøyte sammen med broren, Arnold.

Fagert det stig av blåe hav

Gustav og Berta fikk til sammen 7 barn. Min mormor både strikket og heklet. Alltid. Akkurat som min mor og tantene mine. Gustav hadde en kreativ løsning på det meste, og helst med en gang. Det siste, “med en gang” kjenner vi oss så inderlig godt igjen i, og da vi ble enige om å sette sammen vår egen lille strikkeverden ble Gustav&Berta det naturlige navnet.

De fleste ungdommer flyttet fra Åna Sira da behovet om videre skolegang eller jobb meldte seg. Også Gustav og Berta flyttet til Tananger utenfor Stavanger i 1969, da yngstemann skulle begynne på ungdomsskolen.

Tidi ho renn som elv mot os, fort skifter sumar med vetter